Så er vi samlet ved Fredriks båre – så altfor tidlig. Fredrik som kom til oss som Uranienborgelev i høst ved oppstarten av 10. Klasse.
Det var stor spenning i elevflokken, da det skulle komme en ny gutt på trinnet. Og de tankene, følelsene og opplevelsene elevene fikk ha sammen med Fredrik disse månedene, er kommet spesielt frem de siste dagene. De mange gode minnene har fått utløp!
Alle ved skolen skulle ønske Fredrik kunne kjent på den varmen og de gode følelsene som var i rommet da elevene fikk beskjed om hans død.
Dere elever har vist stor takknemlighet over å ha fått være medelev med Fredrik – samtidig som dere skulle ønske at dere hadde fått bli enda bedre kjent med ham. Dere utrykker at dere vil savne de hverdagslige samtalene, den fine, hyggelige og smarte gutten. Dere kunne le sammen med Fredrik i klassen av ingenting.
Det kan til tider være svært utfordrende å være ung og stå for noe. Dere elever uttrykker at Fredrik var en reflektert gutt som turte å dele egne meninger i klassen. En interessant medelev som hadde gode poeng til debattene og mange gode ideer. Fredrik turte å være seg selv, dere opplevde han som naturlig flott! Flere av dere mente han kunne komme til å løse noen verdensproblemer med sin ”smartness”.
I tillegg så dere en Fredrik som plutselig kunne imponere i fotball. Da også fikk dere medelever oppleve hans gode og varme smil.
”Fredrik var en fin gutt, men det virket ikke som om han var klar over det selv”, sa en medelev.
”Fredrik søkte ikke oppmerksomhet, men han bare fikk det, når han var i rommet”, sa en annen.
Flere elever beskriver samtalene og møtepunktene med Fredrik som ”great moments” (norske ord er ikke det samme her).
Uttrykket ”tap av en hverdagsglede” er også brukt.
Alt dette utrykker noe om hvor mye Fredrik berørte sine medelever.
Vi voksne ved skolen kan underskrive på det samme.
Fredrik opplevde vi som en fin, høflig og imøtekommende elev – med et lunt smil. Den varmen har dere der hjemme gitt ham! Tusen takk!
Selv opplevde jeg ofte å treffe Fredrik nederst i trappa, rett rundt mitt kontor på Fernanda Nissen. Vi slo da av en prat, og jeg fikk alltid det lune smilet, som har brent seg fast på netthinnen min. Det var et ungdomssmil av det sjeldne laget.
Jeg husker spesielt en gang jeg møtte ham og bare rakk å si: ”Godt å se deg. Hvordan er det i dag?” Så skjedde noe, så jeg måtte videre. Men jeg hørte Fredrik ga meg et rolig svar, så jeg gikk tilbake, for jeg lurte på hva han sa. Da svarte han meg, lunt: ”Jeg sa bare: hva med deg, da?”
Det verste som vi kan oppleve som skole, er skjedd. Vi har mistet en av våre kjære. Fredrik var vår elev bare det siste skoleåret, men for oss rakk han å bli en fin URRA-gutt. Han har satt spor etter seg – både hos medelever, lærere og hos oss i ledelsen.
”Hva med deg, da”?”
For oss voksne er barna våre det viktigste.
Jeg vil takke mor og far til Fredrik for at dere betrodde oss ved Uranienborg å få deres sønn som elev.
Alle vi ved Urra er svært takknemlig for at dere nærmeste har gitt oss muligheten til å være med dere i dag. Det er fint å få følge Fredrik helt til slutten. Tusen takk!
Vi ved Uranienborg skole lyser fred over Fredriks lune minne!
Randi Elisabeth Tallaksen, rektor.